Reisebrev fra ICPR 2026

I juni samlet Interdisciplinary Conference on Psychedelic Research (ICPR) 2026 over 800 deltakere og mer enn 100 foredragsholdere i Haarlem utenfor Amsterdam. Konferansen, arrangert av OPEN Foundation, har over tid blitt en av de viktigste møteplassene for psykedelisk forskning i Europa. Også i år bar programmet preg av høy faglig kvalitet, tverrfaglig bredde og en tydelig vilje til å stille mer krevende spørsmål om hvor feltet er på vei. Her kommer vår oppsummering!

Et nordisk miljø i vekst

For NPV var det særlig gledelig å se den norske deltakelsen. Hele 15 nordmenn tok turen til Haarlem, og på fredagen arrangerte vi et nordisk treff med kolleger fra Danmark, Sverige, Finland, Island, Estland og Norge. Det er veldig kjekt å se hvordan det nordiske miljøet vokser og gradvis blir mer synlig og organisert. Vi gjorde oss uten tvil bemerket, både på og av scenen! 

Mangfold og ansvar

Flere temaer pekte seg ut, et av dem betydningen av mangfold. Feltet beveger seg i økende grad bort fra én dominerende forståelsesramme, og mot større anerkjennelse av flere former for kunnskap, erfaring og fortolkningsautoritet. Dette gjelder både akademiske disipliner, terapeutiske modeller, bruker- og deltakererfaringer, urfolkskunnskap, kontemplative tradisjoner og ulike modeller for tilgang og implementering. For et felt som både rommer klinisk forskning, samfunnsvitenskap, filosofi, spiritualitet, politikk og kommersielle interesser, er dette ikke bare et spørsmål om inkludering, men også om faglig og etisk ansvarlighet. Psykedelisk vitenskap er iboende interdisiplinært, og det må vi ta på alvor.

Fellesskap som infrastruktur

Et annet tema som gikk igjen var betydningen av fellesskap, peer-support og brukermedvirkning. Flere innlegg og paneler løftet frem at psykedeliske erfaringer ikke uten videre kan forstås eller ivaretas innenfor kliniske, profesjonelle eller forskningsmessige rammer alene. Klinikker og forskningsinstitusjoner kan bidra med struktur, sikkerhet og evidensutvikling, men de kan verken romme alle erfaringene eller bære hele ansvaret for integrasjon, støtte og meningsdannelse. Her ble det pekt på behovet for samarbeid med bruker- og deltakerorganisasjoner, lokalsamfunn og kompetente peer-support-miljøer. Dette er relevant både for skadereduksjon og for å forstå hva som faktisk oppleves som meningsfulle utfall for deltakerne selv.

Katalysator på godt og vondt

Et tredje tema var psykedelika som katalysator. Ikke bare for symptomreduksjon, men også for innsikt, naturtilknytning, sosial endring, fellesskap, fleksibilitet og kriser. Flere bidrag minnet om at katalytiske prosesser ikke nødvendigvis er entydig positive. Psykedeliske erfaringer kan bidra til utvikling og tilhørighet, men også til sårbarhet, forvirring og problematiske sosiale dynamikker. Dette understreker behovet for gode rammer, realistiske forventninger og forskningsdesign som fanger mer enn bare kortsiktige symptommål.

Ketaminfeltet i Europa

For norske forhold var diskusjonene om ketamin-assistert terapi særlig relevante. Vår egen Lowan Stewart bidro i panelsamtale om hvordan ulike europeiske miljøer utvikler modeller for ketaminbehandling, blant annet i Norge, Tyskland, Tsjekkia og Nederland. Dette er viktig i en norsk kontekst, der ketamin allerede er i bruk i offentlige og private behandlingstilbud, samtidig som feltet fortsatt trenger tydelige standarder, systematisk datainnsamling og klinisk infrastruktur. Et gjennomgående poeng var at godkjenning eller tilgjengelighet i seg selv ikke er det samme som reell, trygg og rettferdig tilgang.

Økologi som kjerneperspektiv

Styreleder Cecilie Byholt Endresen presenterte også som del av symposiet Remembering Our Original Nature – Ecological Dimensions of Psychedelics, Health, and the Self. Symposiet satte søkelys på hvordan økologiske perspektiver er helt sentrale for fremtiden for psykedelisk forskning og terapi: fra planetær helse og tap av biologisk mangfold, til økologisk medisin, naturtilknytning og begrensningene i en individualisert, reduksjonistisk biomedisinsk modell.

Psykedeliske erfaringer beskrives ofte som forbundet med nettopp naturtilknytning, relasjonalitet og endret selvforståelse – og blant spørsmålene symposiet reiste, var hvordan slike erfaringer kan undersøkes og integreres på en faglig ansvarlig måte. Brian Stafford poengterte at mye av det vi kaller «symptomer» kan forstås som uttrykk for en dypere økologisk frakobling, og at ego- og antroposentrisk bevissthet i seg selv kan betraktes som patologiske mønstre. Dette er ikke bare et klinisk spørsmål: det utfordrer også hvilke verdier som legges til grunn i organisasjoner og institusjoner – og hvilke hensyn som faktisk styrer beslutninger på alle nivå, fra behandlingsrom til styrerom.

Urfolkskunnskap og legitimitet

Også urfolkskunnskap og representasjon ble behørig adressert, deriblant fikk den brasilianske urfolksrepresentanten og legen dr. Adana Omágua Kambeba pris for sitt bidrag. Denne anerkjennelsen har stor betydning. Psykedelisk vitenskap står i gjeld til urfolk og tradisjoner som har bevart, praktisert og videreført kunnskap om psykoaktive planter gjennom generasjoner. Dersom feltet skal utvikle seg etisk og faglig modent, må urfolksrepresentanter ikke bare inviteres inn som symbolske stemmer, men anerkjennes som kunnskapsbærere, premissleverandører og aktive medskapere av feltets videre utvikling.

Kvinnehelse på agendaen

Kvinnehelse var et annet område som fikk vesentlig mer oppmerksomhet enn tidligere. Flere paneler og samtaler tok opp temaer som historisk har vært underrepresentert i psykedelisk forskning og klinisk praksis. Dette er en viktig utvikling. Skal psykedelisk vitenskap bli et modent fagfelt, må forskningen også speile variasjon i kropp, livsløp, kjønn, traumehistorikk, hormonelle forhold og sosiale betingelser. Kvinnehelse må være en integrert del av forskningsagendaen.

Blikk mot Australia

Konferansen viste også at Australia er et miljø å følge nøye med på. Australske forskere og klinikere var godt representert, og det pågår spennende arbeid knyttet til blant annet MDMA-assistert terapi, implementering og kliniske modeller. Når Australia nå har gått foran med regulatoriske endringer på enkelte områder, gir det også viktige erfaringer for resten av feltet: Hvordan bygger man kompetanse, sikkerhet, tilgang og kvalitet samtidig?

Et felt i modning

Blant de mer teoretiske og praksisnære bidragene var det også stor interesse for møtepunktene mellom psykedelika og meditasjon, mellom kliniske modeller og sjamanistiske tradisjoner, og mellom nevrovitenskap, meningsdannelse og narrativ rekonstruksjon. Flere innlegg tok opp hvordan mennesker skaper mening etter sterke psykedeliske erfaringer, og hvordan terapeuter, forskere og utdanningsmiljøer kan støtte integrasjon uten å redusere erfaringene til enten symptommål eller metafysiske påstander.

Det samlede inntrykket fra ICPR 2026 er at feltet er i ferd med å bli mer modent og mer villig til å romme kompleksitet. Det handler fortsatt om klinisk effekt, sikkerhet og evidens. Men det handler også om tilgang, regulering, utdanning, økologi, urfolkskunnskap, deltakerperspektiver, kjønn, makt og ansvar.

Fremtidens psykedelisk vitenskap

ICPR 2026 viste at psykedelisk vitenskap ikke lenger kan forstås som et smalt medisinsk eller nevrobiologisk prosjekt alene. Det er et felt der klinikk, samfunn, kultur, natur og politikk møtes — og der de viktigste spørsmålene ofte oppstår nettopp i skjæringspunktene.

Og, feltet utvikler seg i en tid preget av overlappende metakriser: økologisk kollaps, klimakrise, geopolitisk uro og krig. Psykedelika løser ikke disse krisene, men et felt som tar helbredelse og transformasjon på alvor, kan ikke se bort fra betingelsene som ligger til grunn for liv og helse. For feltet fremover blir det derfor avgjørende å bevare både faglig nøkternhet og tverrfaglig åpenhet. Psykedelisk forskning og terapi må utvikles med høy metodisk kvalitet, tydelige etiske standarder og realistiske forventninger — men også med en vilje til å undersøke hvilke menneskesyn, naturforståelser og samfunnsmodeller som ligger implisitt i arbeidet. 

Verden rundt psykedelisk vitenskap har endret seg. Da må også rammene våre endre seg med den.

Beste hilsen,

Norsk Psykedelisk Vitenskap